Jeg har en irriterende skrivesperre som jeg prøver å bryte meg ut av med nebb og klør. Jeg er av sorten som skriver følelser og tanker for å ventilere, og når jeg ikke engang klarer det, så går det fort gæli i et Bouhafshode. Så da vil jeg prøve å la fingrene gli over tastaturet i takt med tankene mine, uten å tenke for hardt på hva jeg faktisk skriver. Så ser jeg hva jeg ender opp med.

Jeg er inspirert. Faktisk så inspirert, at det kribler som maur i blodet etter å komme meg ut og oppleve verden. Jeg vil bort, vekk, opp og frem. Jeg vil gjøre noe som gir mening, jeg vil gjøre noe viktig. I et drømmeliv hadde jeg flyttet til ett eller annet lutfattig sted i afrika, hvor kvinner ikke aner en ting om sine muligheter, barn blir syke av ureint drikkevann og mygg (!) og det folk går og står i er det meste de eier. Jeg vil dele ut myggnetting for å beskytte mot malaria og jeg vil bli med på å bygge brønner. Jeg vil vaksinere små barn mot lumske sykdommer, jeg vil være helsesøster på en skole, og jeg vil undervise om prevensjon og kjønnssykdommer. Og i friminuttene skal jeg leke triksekongen med en gammel slakk lærklump sammen med en FLOKK afrikakids på den røde, knusktørre og støvete skoleplassen. Ingen Iphoner, ingen Ipoder, ingen Ipader. Ingen I'er i det hele tatt!  Og ingen sko på føttene. Og vi kommer til å digge det. 




Foto//privat

Hele livene våre er vi på vei til en eller annen plass. Barnehage, barneskole, ungdomskole, videregående, høgskole; alt for å bli noe. Nå har jeg blitt sykepleier, vil det da si at jeg er fremme? ja, for jeg er heldig at jeg kan titulere meg sykepleier.  Et yrke som kan ta meg med over alt, over hele VERDEN om jeg vil! Mulighetene er endeløse, og de ligger der som perler på en snor og venter på meg.
 

Fremme for faen, jeg har da såvidt begynt!

I går lærte jeg to ting. # 1 - jeg skal ikke bli gammel. # 2 - vist jeg skal være så uheldig å bli gammel anyway, så skal jeg være så gjennomsyra GAL at jeg ikke er klar over min egen eksistens. + jeg skal være en sann dritkul prehistorisk dame som pleierne kriger om å få "ha". 
 

Tickingbomb11 - Du vet ikke hva jeg vil ha til frokost, du.
Megettålmodigsykepleier 89- Nei- men du kan jo fortelle meg, så skal jeg hente det til deg.
Tickingbomb11 - Send  heller noen andre hit som vet hva jeg vil ha til frokost.
Megettålmodigsykepleier89 - De andre er opptatt, men kan ikke du bare fortelle...
Tickingbomb11 - WÆÆL!! HUN TRUER MEG!!


Tidligere samme dagen...


Kasus Pasient #1.
Megettålmodigsykepleier89 - Gooooooooomooooorgeeen, er du våken har du sovet godt er du klar for en deilig dusj? 
Pasient # 1 - hmph. TIDLIG.


Kasus Pasient # 2.
Megettålmodigsykepleier89 - Goooooooooooomoooorrrr.........
Pasient # 2 - MORGEN!? Kaller du dette MORGEN?!?! klokken er jo langt på dag!! Om alle kommuner er som denne, så syns jeg synd i denne verden!!

Kasus pasient # 3.
Megettålmodigsykepleier89 - ...MORGEN! Du er våken du, ja! 
Pasient # 3 - Våken har jeg vært i mange "timer". Og her ser jeg alt er som før ja. De me bein å stå på får hjelp først! 


I fucking quit. 

ELLERS DA. Så har jeg en okfin start på  DENNE dagen. For ja, dette er nemlig starten. I natt skal jeg jobbe graveyard shift på dementen, så da syns jeg det var logisk å sove så lenge som overhode mulig. Slik jeg alltid gjør. 
 

En friskus frokost, to-tre kopper med kaffi og jeg er spenna klar for å ha på spotifyen og løpe til krampa tar meg. Noe som sikkert ikke blir så langt. 

(Innlegget har vært postet tidligere, men skit lagå)

Det er vaktskifte. Eldresenteret er helt stille, stearinlysene på pauserommet er tent og nattevakten får rapport fra kveldsvakten. Det har vært en rolig kveld, og nattevaktene har også vært rolige den siste tiden. Kveldsvakten går hjem. Bygget er helt stille, bortsett fra musikken som høres lenger nede i gangen fra det ene rommet. Justin Bieber med "baby" fyller gangene. Nattevakten starter med den første runden. 10 runden. De fleste sover godt allerede, noen har ikke lagt seg enda. Hun går ut, setter seg i stuen og finner et program å se på TV. Det går ikke lenge før klokken ringer. Nattevakten kikker på romnummeret som ringer på, gliser litt, og tenker at gamle mennesker er vanedyr. Går inn til vedkommende, "Neimenn, er det du som er nattevakt", og samtalen går løst derifra. Klokken nærmer seg 02.00. Frokostbordet er dekket på, og klærne er kastet til vask. Klokken ringer på igjen. Samme nummeret. Det er forventet, nattevakten har blitt fortalt at det som regel er slik med henne. Nattevakten går inn, hun vil egentlig ikke noe spesielt. De snakker litt til. Hun viser stolt nattevakten tre nye topper hun har kjøpt den siste uken. Forteller om hvor kjekt hun hadde det i byen, sammen med familien.

"Får du ikke sove?" spørr nattevakten. Hun svarer nei og at hun ikke har sovet et sekund i natt. Nattevakten vet at hun har det, siden hun har vært inne og tittet til henne flere ganger. "Skal vi ta oss en kopp kakao kanskje?". Hun takker ja, og nattevakten lager to kopper kakao. En til seg selv, og en til damen. Hun drikker bare noen slurker, men det var vel ikke kakaoen som var viktigst. Når nattevakten skal til å dra igjen tar hun forsiktig på armen hennes og ønsker henne god natt. Hånden hennes blir grepet fast tak i av pasienten og trukket ned mot henne. En godnattklem, og et stryk på kinnet senere slukker nattevakten lyset og går ut av rommet. Hun smiler i det hun går nedover gangen med to kopper i hendene. En tom og en halvfull, med AC/DCs shook me all night long som bakgrunnsmusikk.

.. du definerer ekte vennskap som de du stoler nok på til å sette intramuskulær injeksjon på deg

.. du ser på det som normalt å snakke om blod, oppkast, operasjoner og nekrose over lunsj

.. du har lært deg å puste med munnen

.. du føler en trang til å desinfisere.. alt

.. du kan gå raskt og lydløst

.. du har en blære som rommer en hel del

.. du innimellom teller din egen puls når du venter på bussen

.. du svarer privattelefonen med tittel og hvilken avdeling du jobber i

.. du legger merke til om vedkommende har gode årer når dere håndhilser

.. du repeterer førstehjelpskunnskapene dine når den gamle damen i køen fremfor deg får hosteanfall

.. du har planlagt hva du vil gjøre i frihelgene dine et år i forveien

.. du ser lønnsslippen din og tror det er aprilsnarr

Oh so true! Noen som har noe å tilføye? ;)

I går lærte jeg to ting. # 1 - jeg skal ikke bli gammel. # 2 - vist jeg skal være så uheldig å bli gammel anyway, så skal jeg være så gjennomsyra GAL at jeg ikke er klar over min egen eksistens. + jeg skal være en sann dritkul prehistorisk dame som pleierne kriger om å få "ha". 
 

Tickingbomb11 - Du vet ikke hva jeg vil ha til frokost, du.
Megettålmodigsykepleier 89- Nei- men du kan jo fortelle meg, så skal jeg hente det til deg.
Tickingbomb11 - Send  heller noen andre hit som vet hva jeg vil ha til frokost.
Megettålmodigsykepleier89 - De andre er opptatt, men kan ikke du bare fortelle...
Tickingbomb11 - WÆÆL!! HUN TRUER MEG!!


Tidligere samme dagen...


Kasus Pasient #1.
Megettålmodigsykepleier89 - Gooooooooomooooorgeeen, er du våken har du sovet godt er du klar for en deilig dusj? 
Pasient # 1 - hmph. TIDLIG.


Kasus Pasient # 2.
Megettålmodigsykepleier89 - Goooooooooooomoooorrrr.........
Pasient # 2 - MORGEN!? Kaller du dette MORGEN?!?! klokken er jo langt på dag!! Om alle kommuner er som denne, så syns jeg synd i denne verden!!

Kasus pasient # 3.
Megettålmodigsykepleier89 - ...MORGEN! Du er våken du, ja! 
Pasient # 3 - Våken har jeg vært i mange "timer". Og her ser jeg alt er som før ja. De me bein å stå på får hjelp først! 


I fucking quit. 

ELLERS DA. Så har jeg en okfin start på  DENNE dagen. For ja, dette er nemlig starten. I natt skal jeg jobbe graveyard shift på dementen, så da syns jeg det var logisk å sove så lenge som overhode mulig. Slik jeg alltid gjør. 
 

En friskus frokost, to-tre kopper med kaffi og jeg er spenna klar for å ha på spotifyen og løpe til krampa tar meg. Noe som sikkert ikke blir så langt. 

Du har fått kjeft for å være for seint ute idag. Skal du være hos noen klokken 9, så skal du være der klokken 9, selv om det innebærer at du må være tre plasser samtidig. Og alle vet jo at det kan være litt utfordrende. 

Du har blitt rost opp i skyene av tre mennesker i dag. Du blir fortalt at ingen er akkurat like flink som du på akkurat den oppgaven, og de vil gjerne at du skal være den som skal ta blodprøver av dem også neste gang. 

Du har nesten nådd kokepunktet i dag når pasienten ringer på snoren for hundrede gang for at du skal fikse gardinen, lukke døren, ta ut et tallerken, rette på duken, kaffien er for varm, kaffien er for kald, kaffien er uten fløte, forresten jeg liker ikke kaffi. Jeg vil ha te. 

Du har blitt rørt til tårer og grått sammen med en pasient som tok deg med down memory lane, hvor hun fortalte om sin første og største kjærlighet og ektemann, livet hun selv har levd som sykepleier og mor, og hvor fantastisk tilfreds hun er med livet hun har hatt. Du har også fått en skytsengel i dag. "Når jeg er død og du kjenner et lite vindpust som blåser deg i nakken, så er det bare jeg, gamlemor, som erter deg og passer på deg fra himmelen".

Du har følt deg naiv og lurt for at du lot tvilen komme pasienten til gode da de andre sykepleierne fortalte at det han sa og gjorde var bare for å få dekket rusbehovet sitt. Du snakket med han, ville tro på han, håpet det han fortalte var sant. Men alt han ville ha fra deg var enkelte drugs og fred til å drikke handdesinfeksjonsspriten fra dispenseren på veggen. 

Du har blitt møtt med et opplysende smil i dag, og en setning som varmer helt inn i roten av sykepleierhjertet; "Åå, jeg håpte det var du som kom i dag". 

Du har følt deg utilstrekkelig og lite verdsatt av en pasient som hadde håpet det ikke var du som kom på jobb i dag.

Du kommer hjem fra jobb i dag med en følelse av at du vertfall har gjort noe godt for noen. Og akkurat det, er vel hva hele greia dreier seg om?

Det er vaktskifte. Eldresenteret er helt stille, stearinlysene på pauserommet er tent og nattevakten får rapport fra kveldsvakten. Det har vært en rolig kveld, og nattevaktene har også vært rolige den siste tiden. Kveldsvakten går hjem. Bygget er helt stille, bortsett fra musikken som høres lenger nede i gangen fra det ene rommet. Justin Bieber med "baby" fyller gangene. Nattevakten starter med den første runden. 10 runden. De fleste sover godt allerede, noen har ikke lagt seg enda. Hun går ut, setter seg i stuen og finner et program å se på TV. Det går ikke lenge før klokken ringer. Nattevakten kikker på romnummeret som ringer på, gliser litt, og tenker at gamle mennesker er vanedyr. Går inn til vedkommende, "Neimenn, er det du som er nattevakt", og samtalen går løst derifra. Klokken nærmer seg 02.00. Frokostbordet er dekket på, og klærne er kastet til vask. Klokken ringer på igjen. Samme nummeret. Det er forventet, nattevakten har blitt fortalt at det som regel er slik med henne. Nattevakten går inn, hun vil egentlig ikke noe spesielt. De snakker litt til. Hun viser stolt nattevakten tre nye topper hun har kjøpt den siste uken. Forteller om hvor kjekt hun hadde det i byen, sammen med familien.

"Får du ikke sove?" spørr nattevakten. Hun svarer nei og at hun ikke har sovet et sekund i natt. Nattevakten vet at hun har det, siden hun har vært inne og tittet til henne flere ganger. "Skal vi ta oss en kopp kakao kanskje?". Hun takker ja, og nattevakten lager to kopper kakao. En til seg selv, og en til damen. Hun drikker bare noen slurker, men det var vel ikke kakaoen som var viktigst. Når nattevakten skal til å dra igjen tar hun forsiktig på armen hennes og ønsker henne god natt. Hånden hennes blir grepet fast tak i av pasienten og trukket ned mot henne. En godnattklem, og et stryk på kinnet senere slukker nattevakten lyset og går ut av rommet. Hun smiler i det hun går nedover gangen med to kopper i hendene. En tom, og en halvfull med AC/DCs shook me all night long som bakgrunnsmusikk.