Rotløs.

Der har vi det .Ordet jeg leter etter. Jeg føler meg rotløs. Ikke helt, men definitivt mer enn før. Og ikke vet jeg hva som er best eller værst. Å ha kraftige røtter som holder deg på stedet etter at stormen har herjet, eller å ha svake røtter som lar deg rive med og dra dit vinden fører deg? 

Jeg klikket hjem en liten gave til meg selv i sta. En liten sak, til inspirasjon og motivasjon. En liten påminner om alt som er der ute, alt som venter på å bli sett og opplevd. Jeg kan ikke vente med å få den, da skal dere få se.

Jeg vil så mye. Noe av det skal jeg gjøre sporenstreks. Noe av det skal jeg gjøre etterhvert. Noe av det kommer nok aldri til å skje. 

Først og fremst skal jeg slenge kameraet rundt nakken, komme meg ut, og forevige stormens aftermath. 

(Innlegget har vært postet tidligere, men skit lagå)

Det er vaktskifte. Eldresenteret er helt stille, stearinlysene på pauserommet er tent og nattevakten får rapport fra kveldsvakten. Det har vært en rolig kveld, og nattevaktene har også vært rolige den siste tiden. Kveldsvakten går hjem. Bygget er helt stille, bortsett fra musikken som høres lenger nede i gangen fra det ene rommet. Justin Bieber med "baby" fyller gangene. Nattevakten starter med den første runden. 10 runden. De fleste sover godt allerede, noen har ikke lagt seg enda. Hun går ut, setter seg i stuen og finner et program å se på TV. Det går ikke lenge før klokken ringer. Nattevakten kikker på romnummeret som ringer på, gliser litt, og tenker at gamle mennesker er vanedyr. Går inn til vedkommende, "Neimenn, er det du som er nattevakt", og samtalen går løst derifra. Klokken nærmer seg 02.00. Frokostbordet er dekket på, og klærne er kastet til vask. Klokken ringer på igjen. Samme nummeret. Det er forventet, nattevakten har blitt fortalt at det som regel er slik med henne. Nattevakten går inn, hun vil egentlig ikke noe spesielt. De snakker litt til. Hun viser stolt nattevakten tre nye topper hun har kjøpt den siste uken. Forteller om hvor kjekt hun hadde det i byen, sammen med familien.

"Får du ikke sove?" spørr nattevakten. Hun svarer nei og at hun ikke har sovet et sekund i natt. Nattevakten vet at hun har det, siden hun har vært inne og tittet til henne flere ganger. "Skal vi ta oss en kopp kakao kanskje?". Hun takker ja, og nattevakten lager to kopper kakao. En til seg selv, og en til damen. Hun drikker bare noen slurker, men det var vel ikke kakaoen som var viktigst. Når nattevakten skal til å dra igjen tar hun forsiktig på armen hennes og ønsker henne god natt. Hånden hennes blir grepet fast tak i av pasienten og trukket ned mot henne. En godnattklem, og et stryk på kinnet senere slukker nattevakten lyset og går ut av rommet. Hun smiler i det hun går nedover gangen med to kopper i hendene. En tom og en halvfull, med AC/DCs shook me all night long som bakgrunnsmusikk.

God jul, dere ♥ 

NÅ er endelig arbeidshelgen min over. Finito. Over with! Så, resten av kvelden i stikkordsform;

Lammelår, vin, kremen, ♥, KANAKAS!

Tjolahopp tjolahei, off we go :)

Gjorde ett hederlig forsøk på å bli warm and fuzzy med julestemning nå nettopp. Endte med at  jeg dynket lillefingeren i kokende smeltet sukker, marinerte gulvet i melis og attpåtil lagde det styggeste pepperkakehuset jeg noen gang har sett.

Bare synet av det gjorde meg premenstruell og suicidal, så..

Problem solved.

Jakten på julestemningen # 2 - failed. 

Julestemning? 

foto priv

foto priv


foto priv


foto priv

Nei. Eller, jaok litt da. Stemningen smyger seg sakte men sikkert på, men NÅ er det på tide den hersens snøen kommer. For vist ikke så er dette dødfødt. Julestjerne, julepynt og juletre er fremme. Pepperkaker er bakt og pyntet, julegaver er handlet og pakket inn. Jeg har gjort alt jeg kan. Værguder!! Don't fail me now. 

I dag skal jeg kjøpe de aller, aller siste julegavene, og sette en stopper for julehandelen for godt. Og litt til meg selv...  Mest til meg selv. I dag, på den store bulkedagen, skal jeg og golfen herje byens gater. Beware. 

.. du definerer ekte vennskap som de du stoler nok på til å sette intramuskulær injeksjon på deg

.. du ser på det som normalt å snakke om blod, oppkast, operasjoner og nekrose over lunsj

.. du har lært deg å puste med munnen

.. du føler en trang til å desinfisere.. alt

.. du kan gå raskt og lydløst

.. du har en blære som rommer en hel del

.. du innimellom teller din egen puls når du venter på bussen

.. du svarer privattelefonen med tittel og hvilken avdeling du jobber i

.. du legger merke til om vedkommende har gode årer når dere håndhilser

.. du repeterer førstehjelpskunnskapene dine når den gamle damen i køen fremfor deg får hosteanfall

.. du har planlagt hva du vil gjøre i frihelgene dine et år i forveien

.. du ser lønnsslippen din og tror det er aprilsnarr

Oh so true! Noen som har noe å tilføye? ;)

Herrefred. Jeg har frihelg. Og den starter nå! 

God helg til dere. Min kommer til å bli fantastisk ♥

I går lærte jeg to ting. # 1 - jeg skal ikke bli gammel. # 2 - vist jeg skal være så uheldig å bli gammel anyway, så skal jeg være så gjennomsyra GAL at jeg ikke er klar over min egen eksistens. + jeg skal være en sann dritkul prehistorisk dame som pleierne kriger om å få "ha". 
 

Tickingbomb11 - Du vet ikke hva jeg vil ha til frokost, du.
Megettålmodigsykepleier 89- Nei- men du kan jo fortelle meg, så skal jeg hente det til deg.
Tickingbomb11 - Send  heller noen andre hit som vet hva jeg vil ha til frokost.
Megettålmodigsykepleier89 - De andre er opptatt, men kan ikke du bare fortelle...
Tickingbomb11 - WÆÆL!! HUN TRUER MEG!!


Tidligere samme dagen...


Kasus Pasient #1.
Megettålmodigsykepleier89 - Gooooooooomooooorgeeen, er du våken har du sovet godt er du klar for en deilig dusj? 
Pasient # 1 - hmph. TIDLIG.


Kasus Pasient # 2.
Megettålmodigsykepleier89 - Goooooooooooomoooorrrr.........
Pasient # 2 - MORGEN!? Kaller du dette MORGEN?!?! klokken er jo langt på dag!! Om alle kommuner er som denne, så syns jeg synd i denne verden!!

Kasus pasient # 3.
Megettålmodigsykepleier89 - ...MORGEN! Du er våken du, ja! 
Pasient # 3 - Våken har jeg vært i mange "timer". Og her ser jeg alt er som før ja. De me bein å stå på får hjelp først! 


I fucking quit. 

ELLERS DA. Så har jeg en okfin start på  DENNE dagen. For ja, dette er nemlig starten. I natt skal jeg jobbe graveyard shift på dementen, så da syns jeg det var logisk å sove så lenge som overhode mulig. Slik jeg alltid gjør. 
 

En friskus frokost, to-tre kopper med kaffi og jeg er spenna klar for å ha på spotifyen og løpe til krampa tar meg. Noe som sikkert ikke blir så langt. 

Du har fått kjeft for å være for seint ute idag. Skal du være hos noen klokken 9, så skal du være der klokken 9, selv om det innebærer at du må være tre plasser samtidig. Og alle vet jo at det kan være litt utfordrende. 

Du har blitt rost opp i skyene av tre mennesker i dag. Du blir fortalt at ingen er akkurat like flink som du på akkurat den oppgaven, og de vil gjerne at du skal være den som skal ta blodprøver av dem også neste gang. 

Du har nesten nådd kokepunktet i dag når pasienten ringer på snoren for hundrede gang for at du skal fikse gardinen, lukke døren, ta ut et tallerken, rette på duken, kaffien er for varm, kaffien er for kald, kaffien er uten fløte, forresten jeg liker ikke kaffi. Jeg vil ha te. 

Du har blitt rørt til tårer og grått sammen med en pasient som tok deg med down memory lane, hvor hun fortalte om sin første og største kjærlighet og ektemann, livet hun selv har levd som sykepleier og mor, og hvor fantastisk tilfreds hun er med livet hun har hatt. Du har også fått en skytsengel i dag. "Når jeg er død og du kjenner et lite vindpust som blåser deg i nakken, så er det bare jeg, gamlemor, som erter deg og passer på deg fra himmelen".

Du har følt deg naiv og lurt for at du lot tvilen komme pasienten til gode da de andre sykepleierne fortalte at det han sa og gjorde var bare for å få dekket rusbehovet sitt. Du snakket med han, ville tro på han, håpet det han fortalte var sant. Men alt han ville ha fra deg var enkelte drugs og fred til å drikke handdesinfeksjonsspriten fra dispenseren på veggen. 

Du har blitt møtt med et opplysende smil i dag, og en setning som varmer helt inn i roten av sykepleierhjertet; "Åå, jeg håpte det var du som kom i dag". 

Du har følt deg utilstrekkelig og lite verdsatt av en pasient som hadde håpet det ikke var du som kom på jobb i dag.

Du kommer hjem fra jobb i dag med en følelse av at du vertfall har gjort noe godt for noen. Og akkurat det, er vel hva hele greia dreier seg om?

All denne fritiden tar knekken på meg. Alt var så mye bedre da jeg var student. Da hadde jeg aldri fritid, og måtte stresse for å skvise inn alt jeg ville få gjort, alle jeg ville treffe, alt jeg ville se og alt jeg ville gjøre inn i et døgn som hadde latterlig få timer. Nå derimot, skvises jeg av all tiden jeg har til overs. Hva skal jeg med det, liksom? Gleder meg til en dato, også kommer den aldri. ALDRI, HØRER DERE!!!

Ellers.. Så har jeg fått google translate på bloggen igjen i tilfelle broren min skulle være så uheldig å forville seg inn hit. Etter å ha testa ut translationskillsa så lurer jeg på om det egentlig var så smart. 

Eller, jævel og jævel, jeg var akseptabelt god - Or, bitch and bastard, I was acceptably good

Slik så vertfall runden min ut - How then host a fall round my out

Fy flate - Shame on flat

Går du sykepleien - If you nursing?

Edit: Etter å ha oversatt dette innlegget, vil jeg gjerne tilføye en ny smaragd til listen;

Gleder meg til en dato, også kommer den aldri. ALDRI, HØRER DERE!!! - Looking forward to a date, also comes the never. NEVER, HEAR YE!

Ahh, dagens underholdning ♥ 
Men tilbake til den røde tråden her.. Den beste måten å få tiden til å fordufte på er ved å stupe i senga og emigrere til drømmeland. Det har blitt forsket på og bevist at tiden går hundre ganger raskere når vi sover.. så, da gjør jeg det. Så, når jeg våkner igjen har jeg ikke bare slått ihjel en shitload med tid, men også laddet opp for å møte Frk. Bye for å gå på skøyter på fortauet. Her på bygda har vi nemlig hverken salt, sand eller brøytebiler så her drister vi oss ut husdøra med livet som innsats.

foto priv.

Fotnote til dere tre som leser denne "bloggen".  Det blir ikke mer lame enn dette her. 

La det bli fredag fortere enn svint! 

foto priv.

Du kan kicke ass, du må kicke ass. Men, jeg forstår om du ikke orker. Og med ass, så mener jeg den jævlige sykdommen som sakte men sikkert spiser deg opp fra innsiden og ut. Ikke bare kroppen din, men sjelen din også. Noe den har gjort siden vi sist så hverandre. Den knuser håpet ditt, for så å la en ørliten, mikroskopisk kjangse bygge det opp igjen, før faenskapen pulveriserer alt igjen. Så står du der igjen med ingenting, bortsett fra et intenst ønske om å dra tilbake til det eneste trygge stedet du husker. Stedet hvor du vet du får fred. Hjem. 


foto priv. 

Sender mot, styrke og hjerter din veg. Ikke bare mine, men alle i familiien sine. 

En pensant à vous, Tonton ♥

Jeg står på huk, lent over støtten din og begraver ansiktet mitt i skjerfet jeg har på meg. Luen, eller bjørnefitta som det så fint heter, er dradd godt nedover ørene og kinnene mine, i et forsøk på å søke ly fra den iskalde vinden som virvler opp nysneen som falt i natt. Det hjelper lite, det er så kaldt at jeg knapt får fingrene til å adlyde idet jeg tar frem den røde lighteren fra vesken. Jeg tenkte det var på sin plass å ta en liten prat med deg i kveld, det er litt for lenge siden sist. Jeg har savnet deg. Mye. Spesielt rundt disse tider. Jeg ser jeg er den eneste som har vært her på en liten stund også? Siden det bare er mine spor i sneen, mener jeg. Jeg står ved enden av deg, og ser frem på den nye gravsteinen din. Den kler deg. "Høyt elsket, dypt savnet" står det på den. Jeg begynner å famle med lighteren. Prøver å tenne den. Det blåser så mye at flammen slukner før jeg rekker å tenne på gravlykten jeg har tatt med til deg. Jeg reiser meg, holder lykten tett inntil meg, og stiller meg med ryggen mot vinden. Fingrene er så gjennomfrosne at det gjør litt vondt å tenne lighteren. Jeg får tent lyset, men vinden erter oss i kveld, og slukker flammen som iherdig kjemper for å holde seg i live. Jeg prøver igjen, setter meg på huk og lener meg over lykten for å få mest mulig ly. Men det hjelper ikke, flammen blir for liten og svak i forhold til vinden som leker med oss i kveld, mamma. Jeg prøver så lenge at lighteren er tom for gass, og fingertuppene mine er svarte. Jeg stirrer intenst på den teite lighteren noen sekunder, og retter på luen som har glidd for langt ned over øynene mine. Du ler vell litt av meg nå, mamma! Av alle kvelder, så valgte jeg den mest vindfulle, iskalde og sureste til å komme å snakke med deg på. Til å tenne lys for deg. Jeg står musestille noen sekunder, før jeg bryter ut i latter av hele greia. Jeg titter frem gjennom skjerfet og luen min som nesten dekker hele ansiktet mitt, og skuer over hvileplassen din. Hos flere andre er det tent lys, og de står stille som engler og lyser opp deres gravstøtter. Jeg undrer meg over når de lysene egentlig ble tent. Du vet. Ingen andre spor i sneen enn mine? Og hvordan klarer de små flammene å overleve den store, sinte vinden, men ikke min? 


foto priv.

Du leker med meg, du.