Du har fått kjeft for å være for seint ute idag. Skal du være hos noen klokken 9, så skal du være der klokken 9, selv om det innebærer at du må være tre plasser samtidig. Og alle vet jo at det kan være litt utfordrende. 

Du har blitt rost opp i skyene av tre mennesker i dag. Du blir fortalt at ingen er akkurat like flink som du på akkurat den oppgaven, og de vil gjerne at du skal være den som skal ta blodprøver av dem også neste gang. 

Du har nesten nådd kokepunktet i dag når pasienten ringer på snoren for hundrede gang for at du skal fikse gardinen, lukke døren, ta ut et tallerken, rette på duken, kaffien er for varm, kaffien er for kald, kaffien er uten fløte, forresten jeg liker ikke kaffi. Jeg vil ha te. 

Du har blitt rørt til tårer og grått sammen med en pasient som tok deg med down memory lane, hvor hun fortalte om sin første og største kjærlighet og ektemann, livet hun selv har levd som sykepleier og mor, og hvor fantastisk tilfreds hun er med livet hun har hatt. Du har også fått en skytsengel i dag. "Når jeg er død og du kjenner et lite vindpust som blåser deg i nakken, så er det bare jeg, gamlemor, som erter deg og passer på deg fra himmelen".

Du har følt deg naiv og lurt for at du lot tvilen komme pasienten til gode da de andre sykepleierne fortalte at det han sa og gjorde var bare for å få dekket rusbehovet sitt. Du snakket med han, ville tro på han, håpet det han fortalte var sant. Men alt han ville ha fra deg var enkelte drugs og fred til å drikke handdesinfeksjonsspriten fra dispenseren på veggen. 

Du har blitt møtt med et opplysende smil i dag, og en setning som varmer helt inn i roten av sykepleierhjertet; "Åå, jeg håpte det var du som kom i dag". 

Du har følt deg utilstrekkelig og lite verdsatt av en pasient som hadde håpet det ikke var du som kom på jobb i dag.

Du kommer hjem fra jobb i dag med en følelse av at du vertfall har gjort noe godt for noen. Og akkurat det, er vel hva hele greia dreier seg om?