Du kan kicke ass, du må kicke ass. Men, jeg forstår om du ikke orker. Og med ass, så mener jeg den jævlige sykdommen som sakte men sikkert spiser deg opp fra innsiden og ut. Ikke bare kroppen din, men sjelen din også. Noe den har gjort siden vi sist så hverandre. Den knuser håpet ditt, for så å la en ørliten, mikroskopisk kjangse bygge det opp igjen, før faenskapen pulveriserer alt igjen. Så står du der igjen med ingenting, bortsett fra et intenst ønske om å dra tilbake til det eneste trygge stedet du husker. Stedet hvor du vet du får fred. Hjem. 


foto priv. 

Sender mot, styrke og hjerter din veg. Ikke bare mine, men alle i familiien sine. 

En pensant à vous, Tonton ♥