Jeg står på huk, lent over støtten din og begraver ansiktet mitt i skjerfet jeg har på meg. Luen, eller bjørnefitta som det så fint heter, er dradd godt nedover ørene og kinnene mine, i et forsøk på å søke ly fra den iskalde vinden som virvler opp nysneen som falt i natt. Det hjelper lite, det er så kaldt at jeg knapt får fingrene til å adlyde idet jeg tar frem den røde lighteren fra vesken. Jeg tenkte det var på sin plass å ta en liten prat med deg i kveld, det er litt for lenge siden sist. Jeg har savnet deg. Mye. Spesielt rundt disse tider. Jeg ser jeg er den eneste som har vært her på en liten stund også? Siden det bare er mine spor i sneen, mener jeg. Jeg står ved enden av deg, og ser frem på den nye gravsteinen din. Den kler deg. "Høyt elsket, dypt savnet" står det på den. Jeg begynner å famle med lighteren. Prøver å tenne den. Det blåser så mye at flammen slukner før jeg rekker å tenne på gravlykten jeg har tatt med til deg. Jeg reiser meg, holder lykten tett inntil meg, og stiller meg med ryggen mot vinden. Fingrene er så gjennomfrosne at det gjør litt vondt å tenne lighteren. Jeg får tent lyset, men vinden erter oss i kveld, og slukker flammen som iherdig kjemper for å holde seg i live. Jeg prøver igjen, setter meg på huk og lener meg over lykten for å få mest mulig ly. Men det hjelper ikke, flammen blir for liten og svak i forhold til vinden som leker med oss i kveld, mamma. Jeg prøver så lenge at lighteren er tom for gass, og fingertuppene mine er svarte. Jeg stirrer intenst på den teite lighteren noen sekunder, og retter på luen som har glidd for langt ned over øynene mine. Du ler vell litt av meg nå, mamma! Av alle kvelder, så valgte jeg den mest vindfulle, iskalde og sureste til å komme å snakke med deg på. Til å tenne lys for deg. Jeg står musestille noen sekunder, før jeg bryter ut i latter av hele greia. Jeg titter frem gjennom skjerfet og luen min som nesten dekker hele ansiktet mitt, og skuer over hvileplassen din. Hos flere andre er det tent lys, og de står stille som engler og lyser opp deres gravstøtter. Jeg undrer meg over når de lysene egentlig ble tent. Du vet. Ingen andre spor i sneen enn mine? Og hvordan klarer de små flammene å overleve den store, sinte vinden, men ikke min? 


foto priv.

Du leker med meg, du.