Om å miste Mamma
Noen ganger svirrer tankene mine ekstra mye. Og noen ganger føler jeg ting er ekstra urettferdig. Nå er en slik gang.
Noen ganger kan savnet etter mamma bli så stort at jeg føler hele verden går i mot meg. Jeg han sparke i dører og vegger, for så å kaste meg hulkende ned på gulvet. Og der blir jeg helt til det verste har gått over, eller til at jeg oppdager at uansett hvor mye jeg gråter, banner og skriker om hvor unødvendig og urettferdig det er, så forandrer det ingenting. Nå som jeg har begynt å arbeide i hjemmetjenesten og på eldresenteret møter jeg mange, både pasienter og arbeidere, som kjenner til historien min. De spør ofte om det er noen forandring, og om der er NOEN kjangs for at hun blir bedre. Da klistrer jeg på meg "jeg-har-akseptert-situasjonen" smilet mitt og forteller at hun kommer til å ligge slik til naturen går sin gang. Når samtalen er over går jeg som regel ut av rommet, og da forsvinner smilet. Jeg stiller ofte megselv spørsmål på slike dager;
Hvordan hadde livet vært om mamma hadde vært her? Hadde jeg vært annerledes? Hadde jeg tenkt og oppført meg annerledes? Hvordan hadde resten av familien min vært?
Jeg har ingenting imot at folk spør meg ut om mamma og om hva som skjedde, tro meg, jeg er vandt til det. Men regn med at jeg blir tankefull og fjern etterpå. For dette er noe jeg ALDRI kommer til å komme meg over. Om det har gått 15 år eller 30 år...
Så ligger hun fortsatt der.
Det hjelper å få skrive ned følelsene mine, så slipper de å kverne hull i hodet mitt. Jeg har oftest disse følelsene under kontroll, men når du hører om venninner som har vært på shopping og slike ting med mødrene sine, og når telefondisplayet til de du kjenner viser "mamma ringer", da kjenner jeg på savnet. Jeg har ingen "avslutning" eller konklusjon på dette innlegget. Jeg ville bare få ut det som er inni meg. Men jeg kan vel si at dere må være takknemlige for familien deres og de som er glade i dere.
For dere vet virkelig aldri når noen plutselig kan blir revet fra deg..
Har du opplevd å miste noen du er glad i?
57 kommentarer på "Om å miste Mamma"
<3
Trine:Takk Trine <3
linpinsukkerspinn:ja, det er det. Men det er vel noe man ikke skal komme over, egentlig? Tusen takk for gode ord, Lin <3
offda, så trist:(
Jeg føler med deg, forstår ikke smerten, men føler med deg..
så utrolig trist innlegg :( håper det går bra med deg..
åå, ble lei meg :( veldig bra skrevet!
har mistet en del kamerater opp igjennom, men det kan jo ikke sammenlignes med en mamma uansett :(
triste greier. :( Skjønner at det er vanskelig å glemme, det går vell egentlig ikke å glemme. Håper det går fint, og at du får en god sommer ! :D
Vil du ha GARANTERT flere lesere? Kopier siden under og redistrer deg, så får du allerede fler lesere. Om du vil ha enda mer er det bare å verve andre venner. Dette er ikke noe sånnt som poitshop osv..
Det er veldig lett! :-)
http://www.bloggtrafik.nu/index.php?sponsor=annees
Har ikke mistet noen jeg var kjempekjempe gla i, men noen.
utrolig bra skrevet. føler med deg.
Jeg har ikke det enda, bortsett fra min oldemor på 90 som vi skjønte gikk fra oss. men man kan egentlig bare tenke seg hvor ille det faktisk er. Har et par venner som har mistet moren sin, en nå nylig. Vil egentlig ikke tenke på det ..
Uff! Føler med deg! Mistet farfar for noen år siden, og det var virkelig grusomt! Selv om jeg stort sett har kommet meg over det nå, så savner jeg han enormt mye, og nå sitter jeg her faktisk med tårer i øynene, fordi jeg savner han så fryktelig masse! Han var den siste besteforeldren jeg hadde igjen, og han mistet jeg da jeg var 8 år. Det er fryktelig tungt å høre neste alle vennene mine som har vært hos/skal til besteforeldrene sine, forteller hvor hyggelig det var og skryter masse av de! Så sitter jeg der, uten å kunne bidra til samtalen overhodet.. det er grusomt, rett og slett! Så vet hvordan du har det! Det kommer aldri til å gå bort, men til slutt går man ikke rundt å tenker på det hele tiden.. Men gud, jeg savner farfar! :'(
Jenny:Takk for det :)
Martine:så triist! Man kommer alltid til å savne de man har mistet, men om det er noen trøst så lærer man seg, litt etter litt, hvordan man skal best leve med savnet. Så trist å høre om bestefaren din. Sender mange varme klemmer til deg<3
Bomble:Helt grusomt. Håper de kommer seg gjennom det.
Cuccie: Det går strengt tatt fint med meg. Har bare noen dager i ny og ne som er litt harde. Takk for det, og god sommer til deg også!
.. Z h y A n: Det gjør det, sann generelt sett :) Noen dager er bare tyngre vet du.
Så utrolig bra skrevet <3
Har mistet 3 besteforeldre de 2 siste årene. også en kusine som døde av flottbitt da hun var 15 og en oldemor som brant inne da jeg var 8 :( Går ikke en dag uten att jeg tenker på de <`3
Anna: :( Kondolerer!
Du er en fantastisk blogger, som virkelig er ærlig, men som også holder det på rett linje. Det var utrolig trist å lese, for jeg vet at du har vondt.
Beklager veldig.
Uff, er så trist :/ Kondolerer.
Jeg får vondt langt inne i hjertet mitt når jeg leser dette! du kunne like så godt vært meg dette gjaldt!
Jeg klarer ikke forstå hvor hardt dette må være og hvor vanskelig det kan være.
Jeg kan heller ikke forstå hvordan noen klarer å komme over det:/
Kondolerer!
jeg har også mistet en del opp igjennom, mest med dop og alkoholmisbruk.
men jeg kan nok aldri se for meg og miste mamma.
føler sykt mye med deg! <3
Dette var et rørende innlegg, og jeg føler veldig med deg. Jeg kan ikke egentlig si jeg vet hvordan du har det, siden jeg fortsatt har min mamma, men jeg har mistet noen. Da jeg var seks år døde tanten min av kreft. Hun var alltid veldig opptatt av oss barna i familien, og hun tilbrakte mye tid sammen med meg og min søster før hun døde, derfor var det veldig vondt å miste henne.
Det kan egentlig ikke sammenlignes med ditt tap... jeg beklager veldig.
Uff, dette var skikkelig trist å lese. Fikk tårer i øynene. :'(
Vet ikke hvordan du har det, men all min medfølelse til deg! Kondolerer. :'(
Det er fælt å miste noen man er glad i. Mistet ei veldig god venninne for nesten et år siden, noe som var veldig tøft og vondt for meg. Det er enda vanskelig for meg å forstå at hun er borte, men så er det nå sånn at livet må gå videre uansett. Hun kommer ikke tilbake til meg uansett hvor mye jeg gråter og ber. Tror heller ikke at hun hadde hatt lyst til at jeg skulle grått og vært lei meg hver dag. Er vel sånn man er nødt til å tenke hvis man skal komme seg over det. Så klart, savnet vil alltid være der uansett.
Tusen takk for alle støttende og gode kommentarer:) Sitter her med en diger klump i halsen over at dere bryr dere <3 Tusen takk! Dere er noen engler hele gjengen!
Kristin Johansen Alfredsen: Jeg kondolerer så mye. Man MÅ nødt til å komme seg videre, men som du sier så vil alltid savnet være der.
Sterkt innlegg! Det er slike historier som virkelig får verden til å stoppe et lite øyeblikk...
Kan virkelig ikkje forestille mej kordan det e, Nadia. Føle virkelig med dej og søstrene dine. Lettere for mej å sjå Sara oppi detta siden ho e ei av mine nærmeste og ej veit litt om kordan ho føle det. Ho blei reve fra dej og den eldre søstra di, og Sara fekk aldri bli kjendt med ho engang :/ ufattlig trist! men nokre fantastisk jente he dokke blitt uansett kordan dokke måtte vokse opp og kem dokke måtte vokse opp uten. Det tok ikkje knekken på dokke og det stende stor respekt til det!
SOLVEIG KRISTINE: siden jeg var 4 år så er jeg så heldig at jeg husker bits and pieces av hvordan hun var. Men det er ikke mye, men heldigvis så har vi mange familievideoer som frisker opp minnene av og til. Tusen takk for det Solveig, we turned out allright ;) Pappa har gjort en kjempejobb her med oss, tror ikke mange kan forestille seg hvor tøft det kan ha vært for han å oppdra tre jenter helt alene. TUSEN takk for fine ord Solveig! <3
Nå vil jeg bare gi mamman min en klem.
Takk for et rørende innlegg,sitter her med tårer i øynene og klump i halsen.
Det er trist å miste det kjæreste man har,å det er vel ingen som kan klare å sette seg inn i den tunge sorgen før man har vært der selv..
Men husk at det er mange gode mennesker her i verden å livet har så utrolig mye fint og by på.
Klem til deg.
Mistet mamman min for et halvt år siden og tenker AKKURAT det som deg. Nevnes ordet mamma kommer minnene og savnet så sterkt tilbake. Er liksom så vanskelig og forstå hvorfor dette måtte skje deg. Men livet må gå videre, jeg lever i håpet om at hun følger med og at jeg får møte henne den dagen det er min tur.. Vi har jo faktisk mistet den personen vi er mest glad i hele verden. Det skal liksom ikke være enkelt.
silje: Jeg kondolerer så mye. Nei det er helt umulig å "komme over" det når noe slikt skjer, men jeg tror ikke det er meningen man skal klare det heller. Man kan bare håpe på at på en eller annen merkelig måte så kan man vokse på det som har skjedd, og lære å takle det på en bra måte. men ja, vanskelig!
Charlotte: Gjør det <3
Takk for fine ord, det betyr allverden for meg!
sv; Jeg håper virkelig ikke du kan med handa på hjerte si det at jeg er den personen med minst selvironi og ikke tar seg selv for høytidelig. :o Men tusen takk for kommentaren i hvertfall! Skal ta det til meg :D
gla ii :) klem<3
Mællz ;*: Det jeg skrev på kommentaren var ikke om hvordan DU er, men hvordan blogger jeg leser generelt er:) har ikke lest bloggen din tidligere, så jeg vet ikke hvorda du er jeg ;)
Vansklig å kommentere, jeg klarer absolutt ikke å sette meg i din situasjon... Sender en god klem, jeg. Og varme tanker! :)
Det blir kanskje bedre for hver dag som går, men enkelte dager kan det føles ut som akkurat den dagen da det skjedde :/
Camilla Eriksen: Tuuusen takk Camilla <3
<3
Før i tiden når eg var 15-16 år var eg litt meir glad i å skrive ned ord på pappir, tenkte at eg skulle prøve å skrive noe av det på husk:
Du har fått et sår i hjerte
et stort blødende sår
Med tiden vil såret gro
Arret vil bli mindre og mindre
og finere og finere
og vere det minne
om tider med
mamma.
Dette innlegget er nå på forsiden av Femelle.no.
Tusen takk for et godt bidrag! :)
Cally: Takk cally.. Guuuri så jeg kjemper mot tårene nå. Kjempefint skrevet <3
Huff, fikk så utrolig vondt på dine vegne nå! Det er så ufattelig vondt. Har mistet faren min, så kjenner meg veldig godt igjen i det du sier. Er et tap man aldri kommer over og som er vanskelig å leve med.
Åhh, dette var trist å lese! :( øynene var ikke akkurat tørre lenger etter dette innlegget..
Uff, nå fikk jeg tårer i øynene, igjen... For 1-2 timer siden ble jeg lei meg bare på grunn av at mamma skal være nattevakt 2. natten på rad. Hun skulle egentlig jobbe tidlig og så skulle vi ha dagene på oss til å være sammen. Hallo, du har jo andre dager på deg, sier man kanskje. Men denne helgen skal jeg være hos pappa. Og det er jo greit nok, det er bare det at jeg ville så gjerne være med mamma mest mulig denne uken. Så da har du sikkert skjønt det at jeg er veldig avhengig av mamma og vil gjøre alt for å være mest mulig med henne. Derfor kan jeg virkelig ikke tenke meg det at jeg en gang kommer til å miste henne.
Å, nå fikk jeg tårer i øynene. Mye fordi at for halvt år siden var jeg utrolig nær ved å miste mammaen min. Nå setter jeg mye mer pris på de stundene vi har sammen.
Marie: Det skjønner jeg godt at du gjør :) <3
Forstår veldig hvordan du har det. Jeg mistet mammaen min når jeg var 13år. Da hadde hun kjempet mot kreften i 6år. Nå er jeg snart 20år, så det har jo gått 7 år siden hun gikk bort. Men jeg har fortsatt problemer med å snakke om det og å dele de ordentlige følelsene mine rundt det. Jeg har alltid gjort slik du gjør, smilt og sagt at det går bra med meg osv. Men når jeg sitter alene på rommet mitt kan jeg gråte meg i søvne. Selvsagt mindre og mindre for hvert år som går. Men gjør dette fortsatt 7 år etter.
Forsto ikke helt om hun var gått bort enda? I såfall kondolerer jeg. Jeg føler virkelig med deg. Og du er flink som klarer å skrive om dette på bloggen din. Var veldig fint skrevet :)
karoline:Jeg føler veldig med deg, kondolerer. Min mamma fikk hjerneslag 17 år siden, og siden har hun vært.. vel, det er bare kroppen hennes som ligger på et rom på et sykehjem. Ingen kontakt, ingen øyekontakt, ingen frivillige bevegelser. Hun bare ligger der. Ikke mamma, men kroppen hennes.
Hei,jeg føler virkelig med deg.
Jeg mistet bestevennen min,en hund.Det er forferdelig,man kjenner den klumpen og at gråten presser på.Noen ganger er jeg så utrolig redd for at jeg skal miste fler jeg er glad i.
Jeg kjenner en gutt som mistet faren sin.
Faren tok selvmord,noe som er ganske ufølsomt mot barna sine
Jeg vet ikke grunnen til at faren tok selvmord men ja,det er utrolig trist for barna og ikke minst moren.
Jeg føler med deg Nadia.
Gode tanker (og klemmer) fra meg.
Fanny: <3
Hei.. har nylig mistet min egen mor faktisk.. og har faktisk ikke klart enda å vise følelser og grine osv, men dette her du har skreve, klarte å knekke meg. takk for det! føler meg mindre "kald" nå. og føler virkelig med deg.. dette er noe INGEN barn skal oppleve.. urettferdig!
Du gir meg tårer i øynene du, Nadia.. Trist å lese. Det er vanskelig å akseptere noe sånt, men man kan nesten ikke gjøre noe annet. Man kommer selvfølgelig aldri til å glemme det, det vil alltid ligge i bakhodet.
Fin ny header du har fått deg forresten :) Klem
URL: http://www.linpinsukkerspinn.blogg.no