Åh, elsker dette bildet fra sist vi besøkte familien i Algerie i 2005 ♥ Altfor lenge siden sist, missmiss!

I går lærte jeg to ting. # 1 - jeg skal ikke bli gammel. # 2 - vist jeg skal være så uheldig å bli gammel anyway, så skal jeg være så gjennomsyra GAL at jeg ikke er klar over min egen eksistens. + jeg skal være en sann dritkul prehistorisk dame som pleierne kriger om å få "ha". 
 

Tickingbomb11 - Du vet ikke hva jeg vil ha til frokost, du.
Megettålmodigsykepleier 89- Nei- men du kan jo fortelle meg, så skal jeg hente det til deg.
Tickingbomb11 - Send  heller noen andre hit som vet hva jeg vil ha til frokost.
Megettålmodigsykepleier89 - De andre er opptatt, men kan ikke du bare fortelle...
Tickingbomb11 - WÆÆL!! HUN TRUER MEG!!


Tidligere samme dagen...


Kasus Pasient #1.
Megettålmodigsykepleier89 - Gooooooooomooooorgeeen, er du våken har du sovet godt er du klar for en deilig dusj? 
Pasient # 1 - hmph. TIDLIG.


Kasus Pasient # 2.
Megettålmodigsykepleier89 - Goooooooooooomoooorrrr.........
Pasient # 2 - MORGEN!? Kaller du dette MORGEN?!?! klokken er jo langt på dag!! Om alle kommuner er som denne, så syns jeg synd i denne verden!!

Kasus pasient # 3.
Megettålmodigsykepleier89 - ...MORGEN! Du er våken du, ja! 
Pasient # 3 - Våken har jeg vært i mange "timer". Og her ser jeg alt er som før ja. De me bein å stå på får hjelp først! 


I fucking quit. 

ELLERS DA. Så har jeg en okfin start på  DENNE dagen. For ja, dette er nemlig starten. I natt skal jeg jobbe graveyard shift på dementen, så da syns jeg det var logisk å sove så lenge som overhode mulig. Slik jeg alltid gjør. 
 

En friskus frokost, to-tre kopper med kaffi og jeg er spenna klar for å ha på spotifyen og løpe til krampa tar meg. Noe som sikkert ikke blir så langt. 

Åhh, stappmett. Magen er fylt til randen med tikka masala, også jeg som skal ha zumbatime om 50 minutter! Kom da. Timene mine har smilegaranti ♥

Oppgiring initiated! 
 

NOW GO ON AND SHAKE WHAT YOUR MOMMA GAVE YOU!

I forgårs fikk jeg en reservegave fra jul som pappa ikke hadde bruk for lenger. Den inneholdt juleté, julekaffi og juledrops (som smakte død og fordervelse). Så, i forgårs fant jeg ut at jeg liker julekaffi. Veldig godt også, visstnok. I forgårs sluttet jeg forøvrig også å sove. 

Og i dag ble jeg offisielt voksen, da jeg dro ens ærend på butikken for å kjøpe enda mer kaffi. Sjokoladekaffi, that is. Og vet dere hva jeg gjør nå... JEG KOSER MEG MED EN KOPP KAFFI! For det er nemlig slikt voksne mennesker gjør. 

Men alvorlig talt, nok om det.

Jeg sitter og teller timer til jeg skal møte bigsis på treningssenteret for en reunion med spinningssykkelen. Men først skal jeg gjøre ingenting så lenge som overhode mulig.

Tips ? 

SUPERPEOLPE! Long time no write.

Rot i hodet = rot overalt. Og bloggen bærer preg av et rotete Bouhafshode.

Sykepleier. SYKEPLEIER?! Hjemmebasert? Sykehus? Sykehjem? Fast stilling, ekstravakter. Valderøya, gokk, Oslo... jordmor? Helsesøster? Diabetes eller ernæringssykepleier? Studere mer?!



Årrh, jeg får magesår av hele greia.

Våknet i dag og uansett hva jeg gjorde så såg jeg bare dette i speilet...

Og mens vi snakker om speil på veggen der.. Visste dere at jeg hadde HOVEDROLLEN i et skuespill vi fremførte da jeg gikk i barnehagen? Jada, jeg var snehvit jeg, skal jeg fortelle dere. Og det absolutt beste med det, var at da jeg tok en bit av eplet som forgiftet meg, så visste jeg at så snart vi var ferdige å øve, så fikk jeg spise resten. Det, og at jeg fikk min første klem (Vi skulle jo igrunn kysse men han var veldig skeptisk (kan ikke forstå hvorfor! )) av en gutt som ikke var pappa. YEY!  Jeg vet ikke hvem jeg skal takke for mine good looks jeg? Men det jeg derimot vet er hvem jeg skal takke for min fantastiske hjemmesnekra pannelugg!.. dagen før barnehagefotografering. Se så stolt jeg er da, dere! 

Nå skal jeg og lillesis en tur til byen hvor hun skal gjøre noe spennende, og jeg skal vente på at hun blir ferdig med å gjøre noe spennende. SÅ, har jeg gledet meg i flere dager til å ta med meg superkiddo Nikko på Kino og alt annet han måtte ønske. 

Vi skal se Alvin og gjengen 3, og jeg troor faktisk jeg gleder meg til og med mer enn hva Nikko gjør ;)

Neinå må jeg løpe. Ajø!

♥

Nyttårsforsett # 3 -  Selv om det suger å lage mat til én, bli flinkere å lage middag. 

Jada, her kommer nyttårsforsettene som perler på ei snor etterhvert som jeg kommer på de. Pappa kom nettopp hjem fra Japan, hvor han hadde knabbet med seg oppskriften på en dødsgod suppe som noen han kjente lagde til han en kveld. Den samme fikk jeg smake hjemme hos han i går, og oppskriften har fått første siden i den nye oppskriftsboken min. Etter at den ble en smule lavkarbo-modifisert... 

Så, en av dagene skal jeg selv prøve å lage den, og vist det blir bra så deler jeg oppskriften med dere. Eller ikke. Vi får se. 

I dag var det nummeret før jeg greide å forsove meg til seinvakt... som begynner klokken tre. Og nå er jeg ferdig og skal liksom legge meg for å stå opp til tidligvakt i morgen. Men når klokken bikker 00.00 så kommer jeg på minst hundre ting som er kjekkere enn å legge seg, som for eksempel å lese alle statusoppdateringene på facebook. Fra alle som legger seg. 

For å lese om diagnosen min, kan dere trykke HER. 

Fredagsmorgen bråvåknet jeg av at han sendte meg melding hvor han fortalte at han kommer hjem i dag. IDAG?!?! Jeg sovnet til igjen, og når jeg våknet var jeg sikker på at jeg hadde hatt enda en drøm hvor han kommer hjem til meg. Men etter å ha sjekket sms'ene mine x-antall ganger, så hadde jeg visst ikke det. Han kom hjem til meg i helgen ♥ Og det gjorde så sinnsykt godt for en lovesick sjel.

Bildet er lånt fra HER. 

Nå har han reist tilbake til Gokk, og leiligheten føles veldig tom og stille. ALL BY MYYY SEEEEELF. Seinvakt står for tur imorgen, noe som betyr at jeg faktisk må ut å møte allmennheten etter at jeg bæsja så jævlig på leggen på lørdag. Og, nei. Jeg vil ikke snakke om det.. Jeg vil bare si til alle som kjenner/kjente meg, og som måtte hanskes med meg lørdagsnatt.... I'm so fucking sorry.

Nå skal jeg bare finne meg et hull, legge meg inni det og dø. 

Au revoir. 

Ahh, deilig, deilig, DEILIG! Nå har jeg slengt meg i sofaen, men verdens største glis. Zumbatimen i dag gikk SÅ bra. Energinivå på topp både hos meg og hos de som ble med på timen, skriking og skråling og nye sanger/danser ♥ SMIL! I morgen tenkte jeg å begynne å øve på en ny dans som blir helt RÅ om alle klarer å kaste vekk hemningene sine. Jeg ler allerede nå, det blir så bra :D

Nå venter en gloheit dusj, før jeg igjen dumper ned i sofaen for å forberede meg til i morgen. Da skal jeg møte studenten min for første gang (herregud så sært, studenten MIN?!?) og innen det må jeg lese et forventningsnotat hun har skrevet for den kommende praksisen hos oss. I begynnelsen var jeg veldig skeptisk til å være veileder så tidlig, men etter jeg fikk tenke meg litt om, så ser jeg faktisk frem til det nå. Tar det som en utfordring! Jeg husker fra tidligere innlegg her på bloggen at jeg skrev jeg skulle bli verdens beste veileder når jeg engang skulle være det, så det skal jeg pinameg prøve på også. Jeg har alt ferskt i minnet, og vet godt hva det innebærer å være en god- og en drittdårlig veileder.. 

Jeg går for det første :)

Zumbatimen i går var.. litt grusom. Allerede ti minutter ut i timen ble jeg så sinnsykt kvalm og svimmel at jeg trodde det skulle svartne for meg når som helst. Trinnene datt ut av hodet mitt, og det eneste jeg klarte å fokusere på til tider var hvor bleik og alvorlig instruktøren i speilet såg ut. Men, jeg beit tenna sammen og kom meg greit gjennom timen min. Grunnen tror jeg var for lite mat (har ganske dårlig matlyst pga lavkarbo), for tett innpå treningen. I morgen skal jeg ha ny time, så da er den leksa lært :)

I natt og i dag tidlig var jeg i skral form, så det ble til at jeg ble hjemme på sofaen i dag. Det har vært den sløveste dagen siden så lenge jeg kan huske, men batteriene er laddet og jeg føler meg så og si fin igjen. Dagen har vært laaang, har jo ikke gjort annet enn å ligge på sofaen. Også lekt litt med kamera da.

Nyttårsforsett # 3 - Skrive mer i dagboken min, og i dag ble årets første tanker og følelser skriblet ned ♥

DA har denne dagen også startet etter en telefon fra jobb. Jeg skal visst være veileder sammen med en annen sykepleier for sykepleiestudentene som skal ha praksis i hjemmesykepleien hos oss om noen få dager. Og jeg som føler jeg trenger en veileder selv av og til da.. 

Ellers er jeg i full gang med å rydde vekk julen. Det går ikke som smurt..

 

I bakgrunnen ljomer det latinamerikanske rytmer, så oppgiringen før kveldens zumbatime på Aktiv trening Nørve har begynt for alvor. Zumbaoutfiten er på, hemningene er kastet, hoftene er smurt og jeg er klar! 

 INSPO!!

Jada, tur skulle det være og tur ble det. Helt siden Dagmar herjet har jeg planlagt å ta med meg kameraet ut for å ta bilder av restene etter stormen. Og siden det var på 1. juledag så var det vell høgt på tide at jeg endelig fikk ut fingeren i dag. Så, derfor tok jeg med meg denne karen...

foto priv

.. ut på en eviglang tur, hvor den eneste jeg endte opp med å ta bilder av var stort sett en katt i ett tre og en hau med pinneved.

foto priv

foto priv

Uansett. Friskt og perverst kaldt var det, og allværsbuksa holdt stand, også i dag. Noe litt mer bekymringsverdig er at jeg nå ligger i sofaen med noe som må være de støleste hoftene i historien. I sta, da jeg skulle reise meg fra sofaen, låste hoftene mine seg så jeg ble gående i en nittigradersvinkel i noe som føltes som en evighet. Nå har jeg altså klart å brekke meg ut igjen, og er klar for hoftevrikking og puppeshaking på zumbatimen min imorgen kveld. Krise avverget!

Og om noen av dere er fra "her", så regner jeg med dere har samme nyttårsforesett som resten av befolkningen så KOM INNOM timen min imorgen. Klokken 7. På aktiv trening Nørve ♥

WEHO jeg greide det! 

Jeg er ute av sengen, påkledd og KLAR til å dra ut. Og det er fremdeles lyst ute!!! Ah, hverdagsgleder.

Nå venter Mr. Rockstar Eddy på meg, vi skal på en lang "morgentur" sammen ♥ I dag skal jeg forøvrig være flink og gjøre alt jeg hadde tenkt å gjøre i løpet av helgen, men som ble nedprioritert for søvn og... søvn. Men først skal jeg altså ut. Har fått meg ny allværsbukse med pappa, skjønner dere, så turgåing har aldri vært så deilig som nå. Ingen gjennomvåte klær, og ingen gjennomfrosne lår. Igjen, hverdagsgleder.

OG NÅ MÅ JEG HUSKE KAMERA!!

Nyttårsforsett # 2 - Ta flere bilder og FÅ DE FREMKALT!

Jeg liker visst å ta bilder. Jeg mener, liker liker. Jeg kan lett bruke en hel dag på å knipse meningsløse og meningsFYLTE ting, knipse en tanke, en følelse eller en stemning, legge de over på dataen og redigere de til jeg er helt fornøyd. I går bestemte jeg meg for at imorgen (idag) skal jeg dra ut og knipse nye bilder som jeg kunne dille med i kveld. Morgenen i dag var fantastisk fin. Blå himmel og klare farger. Når jeg kjørte hjem fra jobb ista var det bekmørkt og snøkaos.

PROCASTINATE!!

Nå er det heldigvis helg, og det beste av alt er at jeg ikke har en ting jeg må gjøre. Bortsett fra å rydde ut julen og shine leiligheten, men OKÅ. Kanskje får jeg kjangs til å bevege meg utendørs før nattemørket smyger seg på.

HER kan dere forresten snike på tumblr'en min ♥ Ajø!

Nyttårsforsett  # 1 - Være mer impulsiv og spontan

Okei, here it goes. I det siste har jeg skrevet lite her på bloggen. Eller, egentlig så har jeg faktisk skrevet mye, men ingen av innleggene har blitt postet. Jeg har blitt pinglete, jeg tenker mer over hva jeg tørr å skrive og hva jeg tørr å la dere få lese. Så tenkte jeg at siden jeg skal være mer impulsiv og spontan så kan jeg likesågodt starte her på bloggen (noe som strengt tatt betyr at det kommer enda mer crap for dere å kaste bort tiden deres på). LAGÅ.

SÅ!

Ista lagde jeg ett nytt album på dataen og facebook, og jeg kalte det noe så orginalt som.. 2012. Også smilte jeg fra øre til øre, for det gikk opp for meg hvilket fantastisk år og for et fantastisk album dette kommer til å bli. Vårt år. Vårt album ♥

> to be continued. 

Rotløs.

Der har vi det .Ordet jeg leter etter. Jeg føler meg rotløs. Ikke helt, men definitivt mer enn før. Og ikke vet jeg hva som er best eller værst. Å ha kraftige røtter som holder deg på stedet etter at stormen har herjet, eller å ha svake røtter som lar deg rive med og dra dit vinden fører deg? 

Jeg klikket hjem en liten gave til meg selv i sta. En liten sak, til inspirasjon og motivasjon. En liten påminner om alt som er der ute, alt som venter på å bli sett og opplevd. Jeg kan ikke vente med å få den, da skal dere få se.

Jeg vil så mye. Noe av det skal jeg gjøre sporenstreks. Noe av det skal jeg gjøre etterhvert. Noe av det kommer nok aldri til å skje. 

Først og fremst skal jeg slenge kameraet rundt nakken, komme meg ut, og forevige stormens aftermath. 

(Innlegget har vært postet tidligere, men skit lagå)

Det er vaktskifte. Eldresenteret er helt stille, stearinlysene på pauserommet er tent og nattevakten får rapport fra kveldsvakten. Det har vært en rolig kveld, og nattevaktene har også vært rolige den siste tiden. Kveldsvakten går hjem. Bygget er helt stille, bortsett fra musikken som høres lenger nede i gangen fra det ene rommet. Justin Bieber med "baby" fyller gangene. Nattevakten starter med den første runden. 10 runden. De fleste sover godt allerede, noen har ikke lagt seg enda. Hun går ut, setter seg i stuen og finner et program å se på TV. Det går ikke lenge før klokken ringer. Nattevakten kikker på romnummeret som ringer på, gliser litt, og tenker at gamle mennesker er vanedyr. Går inn til vedkommende, "Neimenn, er det du som er nattevakt", og samtalen går løst derifra. Klokken nærmer seg 02.00. Frokostbordet er dekket på, og klærne er kastet til vask. Klokken ringer på igjen. Samme nummeret. Det er forventet, nattevakten har blitt fortalt at det som regel er slik med henne. Nattevakten går inn, hun vil egentlig ikke noe spesielt. De snakker litt til. Hun viser stolt nattevakten tre nye topper hun har kjøpt den siste uken. Forteller om hvor kjekt hun hadde det i byen, sammen med familien.

"Får du ikke sove?" spørr nattevakten. Hun svarer nei og at hun ikke har sovet et sekund i natt. Nattevakten vet at hun har det, siden hun har vært inne og tittet til henne flere ganger. "Skal vi ta oss en kopp kakao kanskje?". Hun takker ja, og nattevakten lager to kopper kakao. En til seg selv, og en til damen. Hun drikker bare noen slurker, men det var vel ikke kakaoen som var viktigst. Når nattevakten skal til å dra igjen tar hun forsiktig på armen hennes og ønsker henne god natt. Hånden hennes blir grepet fast tak i av pasienten og trukket ned mot henne. En godnattklem, og et stryk på kinnet senere slukker nattevakten lyset og går ut av rommet. Hun smiler i det hun går nedover gangen med to kopper i hendene. En tom og en halvfull, med AC/DCs shook me all night long som bakgrunnsmusikk.

God jul, dere ♥ 

NÅ er endelig arbeidshelgen min over. Finito. Over with! Så, resten av kvelden i stikkordsform;

Lammelår, vin, kremen, ♥, KANAKAS!

Tjolahopp tjolahei, off we go :)

Gjorde ett hederlig forsøk på å bli warm and fuzzy med julestemning nå nettopp. Endte med at  jeg dynket lillefingeren i kokende smeltet sukker, marinerte gulvet i melis og attpåtil lagde det styggeste pepperkakehuset jeg noen gang har sett.

Bare synet av det gjorde meg premenstruell og suicidal, så..

Problem solved.

Jakten på julestemningen # 2 - failed. 

Julestemning? 

foto priv

foto priv


foto priv


foto priv

Nei. Eller, jaok litt da. Stemningen smyger seg sakte men sikkert på, men NÅ er det på tide den hersens snøen kommer. For vist ikke så er dette dødfødt. Julestjerne, julepynt og juletre er fremme. Pepperkaker er bakt og pyntet, julegaver er handlet og pakket inn. Jeg har gjort alt jeg kan. Værguder!! Don't fail me now. 

I dag skal jeg kjøpe de aller, aller siste julegavene, og sette en stopper for julehandelen for godt. Og litt til meg selv...  Mest til meg selv. I dag, på den store bulkedagen, skal jeg og golfen herje byens gater. Beware. 

.. du definerer ekte vennskap som de du stoler nok på til å sette intramuskulær injeksjon på deg

.. du ser på det som normalt å snakke om blod, oppkast, operasjoner og nekrose over lunsj

.. du har lært deg å puste med munnen

.. du føler en trang til å desinfisere.. alt

.. du kan gå raskt og lydløst

.. du har en blære som rommer en hel del

.. du innimellom teller din egen puls når du venter på bussen

.. du svarer privattelefonen med tittel og hvilken avdeling du jobber i

.. du legger merke til om vedkommende har gode årer når dere håndhilser

.. du repeterer førstehjelpskunnskapene dine når den gamle damen i køen fremfor deg får hosteanfall

.. du har planlagt hva du vil gjøre i frihelgene dine et år i forveien

.. du ser lønnsslippen din og tror det er aprilsnarr

Oh so true! Noen som har noe å tilføye? ;)

Herrefred. Jeg har frihelg. Og den starter nå! 

God helg til dere. Min kommer til å bli fantastisk ♥

I går lærte jeg to ting. # 1 - jeg skal ikke bli gammel. # 2 - vist jeg skal være så uheldig å bli gammel anyway, så skal jeg være så gjennomsyra GAL at jeg ikke er klar over min egen eksistens. + jeg skal være en sann dritkul prehistorisk dame som pleierne kriger om å få "ha". 
 

Tickingbomb11 - Du vet ikke hva jeg vil ha til frokost, du.
Megettålmodigsykepleier 89- Nei- men du kan jo fortelle meg, så skal jeg hente det til deg.
Tickingbomb11 - Send  heller noen andre hit som vet hva jeg vil ha til frokost.
Megettålmodigsykepleier89 - De andre er opptatt, men kan ikke du bare fortelle...
Tickingbomb11 - WÆÆL!! HUN TRUER MEG!!


Tidligere samme dagen...


Kasus Pasient #1.
Megettålmodigsykepleier89 - Gooooooooomooooorgeeen, er du våken har du sovet godt er du klar for en deilig dusj? 
Pasient # 1 - hmph. TIDLIG.


Kasus Pasient # 2.
Megettålmodigsykepleier89 - Goooooooooooomoooorrrr.........
Pasient # 2 - MORGEN!? Kaller du dette MORGEN?!?! klokken er jo langt på dag!! Om alle kommuner er som denne, så syns jeg synd i denne verden!!

Kasus pasient # 3.
Megettålmodigsykepleier89 - ...MORGEN! Du er våken du, ja! 
Pasient # 3 - Våken har jeg vært i mange "timer". Og her ser jeg alt er som før ja. De me bein å stå på får hjelp først! 


I fucking quit. 

ELLERS DA. Så har jeg en okfin start på  DENNE dagen. For ja, dette er nemlig starten. I natt skal jeg jobbe graveyard shift på dementen, så da syns jeg det var logisk å sove så lenge som overhode mulig. Slik jeg alltid gjør. 
 

En friskus frokost, to-tre kopper med kaffi og jeg er spenna klar for å ha på spotifyen og løpe til krampa tar meg. Noe som sikkert ikke blir så langt. 

Du har fått kjeft for å være for seint ute idag. Skal du være hos noen klokken 9, så skal du være der klokken 9, selv om det innebærer at du må være tre plasser samtidig. Og alle vet jo at det kan være litt utfordrende. 

Du har blitt rost opp i skyene av tre mennesker i dag. Du blir fortalt at ingen er akkurat like flink som du på akkurat den oppgaven, og de vil gjerne at du skal være den som skal ta blodprøver av dem også neste gang. 

Du har nesten nådd kokepunktet i dag når pasienten ringer på snoren for hundrede gang for at du skal fikse gardinen, lukke døren, ta ut et tallerken, rette på duken, kaffien er for varm, kaffien er for kald, kaffien er uten fløte, forresten jeg liker ikke kaffi. Jeg vil ha te. 

Du har blitt rørt til tårer og grått sammen med en pasient som tok deg med down memory lane, hvor hun fortalte om sin første og største kjærlighet og ektemann, livet hun selv har levd som sykepleier og mor, og hvor fantastisk tilfreds hun er med livet hun har hatt. Du har også fått en skytsengel i dag. "Når jeg er død og du kjenner et lite vindpust som blåser deg i nakken, så er det bare jeg, gamlemor, som erter deg og passer på deg fra himmelen".

Du har følt deg naiv og lurt for at du lot tvilen komme pasienten til gode da de andre sykepleierne fortalte at det han sa og gjorde var bare for å få dekket rusbehovet sitt. Du snakket med han, ville tro på han, håpet det han fortalte var sant. Men alt han ville ha fra deg var enkelte drugs og fred til å drikke handdesinfeksjonsspriten fra dispenseren på veggen. 

Du har blitt møtt med et opplysende smil i dag, og en setning som varmer helt inn i roten av sykepleierhjertet; "Åå, jeg håpte det var du som kom i dag". 

Du har følt deg utilstrekkelig og lite verdsatt av en pasient som hadde håpet det ikke var du som kom på jobb i dag.

Du kommer hjem fra jobb i dag med en følelse av at du vertfall har gjort noe godt for noen. Og akkurat det, er vel hva hele greia dreier seg om?

All denne fritiden tar knekken på meg. Alt var så mye bedre da jeg var student. Da hadde jeg aldri fritid, og måtte stresse for å skvise inn alt jeg ville få gjort, alle jeg ville treffe, alt jeg ville se og alt jeg ville gjøre inn i et døgn som hadde latterlig få timer. Nå derimot, skvises jeg av all tiden jeg har til overs. Hva skal jeg med det, liksom? Gleder meg til en dato, også kommer den aldri. ALDRI, HØRER DERE!!!

Ellers.. Så har jeg fått google translate på bloggen igjen i tilfelle broren min skulle være så uheldig å forville seg inn hit. Etter å ha testa ut translationskillsa så lurer jeg på om det egentlig var så smart. 

Eller, jævel og jævel, jeg var akseptabelt god - Or, bitch and bastard, I was acceptably good

Slik så vertfall runden min ut - How then host a fall round my out

Fy flate - Shame on flat

Går du sykepleien - If you nursing?

Edit: Etter å ha oversatt dette innlegget, vil jeg gjerne tilføye en ny smaragd til listen;

Gleder meg til en dato, også kommer den aldri. ALDRI, HØRER DERE!!! - Looking forward to a date, also comes the never. NEVER, HEAR YE!

Ahh, dagens underholdning ♥ 
Men tilbake til den røde tråden her.. Den beste måten å få tiden til å fordufte på er ved å stupe i senga og emigrere til drømmeland. Det har blitt forsket på og bevist at tiden går hundre ganger raskere når vi sover.. så, da gjør jeg det. Så, når jeg våkner igjen har jeg ikke bare slått ihjel en shitload med tid, men også laddet opp for å møte Frk. Bye for å gå på skøyter på fortauet. Her på bygda har vi nemlig hverken salt, sand eller brøytebiler så her drister vi oss ut husdøra med livet som innsats.

foto priv.

Fotnote til dere tre som leser denne "bloggen".  Det blir ikke mer lame enn dette her. 

La det bli fredag fortere enn svint! 

foto priv.

Du kan kicke ass, du må kicke ass. Men, jeg forstår om du ikke orker. Og med ass, så mener jeg den jævlige sykdommen som sakte men sikkert spiser deg opp fra innsiden og ut. Ikke bare kroppen din, men sjelen din også. Noe den har gjort siden vi sist så hverandre. Den knuser håpet ditt, for så å la en ørliten, mikroskopisk kjangse bygge det opp igjen, før faenskapen pulveriserer alt igjen. Så står du der igjen med ingenting, bortsett fra et intenst ønske om å dra tilbake til det eneste trygge stedet du husker. Stedet hvor du vet du får fred. Hjem. 


foto priv. 

Sender mot, styrke og hjerter din veg. Ikke bare mine, men alle i familiien sine. 

En pensant à vous, Tonton ♥

Jeg står på huk, lent over støtten din og begraver ansiktet mitt i skjerfet jeg har på meg. Luen, eller bjørnefitta som det så fint heter, er dradd godt nedover ørene og kinnene mine, i et forsøk på å søke ly fra den iskalde vinden som virvler opp nysneen som falt i natt. Det hjelper lite, det er så kaldt at jeg knapt får fingrene til å adlyde idet jeg tar frem den røde lighteren fra vesken. Jeg tenkte det var på sin plass å ta en liten prat med deg i kveld, det er litt for lenge siden sist. Jeg har savnet deg. Mye. Spesielt rundt disse tider. Jeg ser jeg er den eneste som har vært her på en liten stund også? Siden det bare er mine spor i sneen, mener jeg. Jeg står ved enden av deg, og ser frem på den nye gravsteinen din. Den kler deg. "Høyt elsket, dypt savnet" står det på den. Jeg begynner å famle med lighteren. Prøver å tenne den. Det blåser så mye at flammen slukner før jeg rekker å tenne på gravlykten jeg har tatt med til deg. Jeg reiser meg, holder lykten tett inntil meg, og stiller meg med ryggen mot vinden. Fingrene er så gjennomfrosne at det gjør litt vondt å tenne lighteren. Jeg får tent lyset, men vinden erter oss i kveld, og slukker flammen som iherdig kjemper for å holde seg i live. Jeg prøver igjen, setter meg på huk og lener meg over lykten for å få mest mulig ly. Men det hjelper ikke, flammen blir for liten og svak i forhold til vinden som leker med oss i kveld, mamma. Jeg prøver så lenge at lighteren er tom for gass, og fingertuppene mine er svarte. Jeg stirrer intenst på den teite lighteren noen sekunder, og retter på luen som har glidd for langt ned over øynene mine. Du ler vell litt av meg nå, mamma! Av alle kvelder, så valgte jeg den mest vindfulle, iskalde og sureste til å komme å snakke med deg på. Til å tenne lys for deg. Jeg står musestille noen sekunder, før jeg bryter ut i latter av hele greia. Jeg titter frem gjennom skjerfet og luen min som nesten dekker hele ansiktet mitt, og skuer over hvileplassen din. Hos flere andre er det tent lys, og de står stille som engler og lyser opp deres gravstøtter. Jeg undrer meg over når de lysene egentlig ble tent. Du vet. Ingen andre spor i sneen enn mine? Og hvordan klarer de små flammene å overleve den store, sinte vinden, men ikke min? 


foto priv.

Du leker med meg, du. 

Tre måneder siden. Det kjennes ut som hun har vært borte i en evighet, men samtidig husker jeg den lange tiden på sykehjemmet som det skulle vært i går. Klokken på veggen som telte sekundene, og døgnene som seig sakte forbi. 

♥

Husker spesielt godt denne tiden. De første dagene. Og selvfølgelig de siste. Alt i mellom er bare... borte. Fr nøyaktig tre måneder siden begynte den første dagen. Tenker på deg. 



 

Sitter med en litt merkelig følelse om dagene. Det har faktisk enda ikke gått opp for meg at jeg er ferdig med utdannelsen min, og er autorisert sykepleier. Når jeg var i syden, så såg jeg alle som skreiv på facebook at de hadde begynt på skole, og flere som kontaktet meg for å kjøpe noen av bøkene jeg skal selge. Det kjennes så wierd ut, at jeg er ferdig. Men missforstå meg riktig altså. Det er helt AWESOME! Tenker på alle studentene jeg kjenner som skal til å begynne på andre og siste året på studiet, og alt de har i vente. Jeg smiler når jeg tenker tilbake, men fy flate jeg husker også all frustrasjonen og det harde arbeidet. La oss mimre litt..

Anatomitimene er det første jeg husker fra sykepleierstudiet. Vi hadde ikke vært mer enn et par dager på skolen, før første anatomitime fikk de fleste i hele kullet til å sitte måpende og i panikk. Her merket jeg det var alvor! Foreleseren føyk igjennom stoffet, vi rakk ikke ta notater engang. Reality check, jeg måtte faktisk forberede meg til undervisningstimene. Jeg fant fort ut at den eneste måten informasjonen satt, var ved å tegne. Og tegne gjorde jeg! 



 



Ikke lenge etter skulle jeg begynne med mine første caseoppgaver og arbeidskrav. Jeg las en av mine første oppgaver for ikke så lenge siden. Det er godt man blir klokere, sier jeg bare. Jeg husker også hvor frustrert jeg var når tusen ting skulle gjøres, helst i går. 



Også var det bare som et poff og et smell, så var det tid for eksamener og innlevering av mappeeksamener. 

Lange lørdagskvelder før eksamen og innleveringer..





En viktig del av sykepleierstudiet var selvfølgelig praksisen! Hele 50% av studiet utgjør praksis på sykehjem, hjemmetjenesten og på sykehuset. Lærerikt, spennende, krevende og slitsomt. Noen praksiser bedre enn andre.



I løpet av disse tre årene har jeg fått venner for livet! Vi har opplevd, arbeidet og gått gjennom sinnsykt mye sammen. Slikt blir det vennskap av ♥



Etter vi var ferdig med andre året dro vi på en velfortjent (og fantastisk morro!!) tur på fjellet. Fire jenter på fjellet må bare bli bra. Der var utedo, vi måtte hente vann og koke det, og vi måtte bade i en bekk. Akkurat slik en hyttetur skal være!



Og bekken var forresten PERVERST kald!



Tredje og siste året! Ferskt i minnet er selvfølgelig bacheloroppgaven. Jeg følte at hvert et ord gikk i sneglefart fremover, jeg jobbet og jobbet med den oppgaven, men regnet med at jeg ikke kom til å få helt grepet på den. Da smakte det selvfølgelig ekstremt godt med karakteren A (!!!!) på bacheloroppgaven min! Jeg skrev forresten om ungdom og diabetes. 



Jeg ble også en ræser på å lete etter forskning etterhvert. Her er forskningen jeg brukte til et arbeidskrav jeg skreiv om rehabilitering i hjemmet etter slag.

 

Så var siste eksamen gjennomført og bacheloroppgaven levert. Sommerferie. Men jeg visste ikke enda hvordan det hadde gått med karakterene, så de første tre ukene av sommerferien gikk med på å håpe på det beste, og forberede seg på det værste. 



Men! ALT VAR BESTÅTT MED GLANS! Og plutselig så hadde jeg autorisasjon og sto samlet sammen med fine jenter for å ta SEIERSBILDER i byparken ♥



Tenk, tiden har gått så fort! Jeg husker så godt første dagen da vi bli delt inn i tolvergrupper med mennesker jeg ikke kjente og var SÅ nervøs. Og nå sitter det sikkert en ny flokk med studenter og kjenner på akkurat det samme. De har så sinnsykt mye spennende å se frem til. Og for ikke å snakke om mye hardt arbeid ;)

Da gjenstår det vell egentlig bare å ønske alle som skal begynne på studiet, og alle som skal begynne på andre eller tredje året MASSE LYKKE TIL! ♥ Kick ass alright? :)

Nå skal jeg straks møte fine Arielle for kafékos på Lille ♥ På tide å catche-up litt etter ferien! 
 

HAHHA, jeg devver av Theo. Han er så medgjørlig at det er skummelt. Uansett hvor jeg går så har jeg en liten orange tiger som snirkler seg i åttetal rundt føttene mine, skal sitte på pc'en min, på bøker jeg leser og ligge på meg heele tiden. Tror krabaten har savnet oss fælt de siste ukene ♥

Nei nå går det over stokk og stein her. Er hjemme hos pappa og er i ferd meg å gafle i meg en bedre middag. Gotta eat! 
see u.  

Jada, jeg vet dette er en latterlig tid å blogge på. Men jeg hadde så lyst. Har man lyst, så har man lov. 

Nå er jeg altså hjemme igjen ♥ Ah, følte meg som verdens største dust da jeg kom ut av flyet på Vigra med kort dongerishorts og en hvit singlet. YEY for vind, 14 grader og duskregn. Uansett, så er det deilig å være hjemme. Det kribler faktisk i magen, av en eller annen merkelig grunn. Og dessuten så er det deilig å kunne puste igjen. 

Det første pappa sa da jeg besøkte han i sta var forresten; 

"NADIA.... WHY!!!?"

Jeg bare... KA D E?!!

Han bare.. " You are black............................................... It's not nice". 

Jeg bare.. </3



Nå sitter jeg innetullet i den nye ponchoen min som jeg aldri har tenkt å ta av meg, og oppdaterer meg på arbeidsturnusen min og på den nye høstplanen på Aktiv Trening. GUD så mye gøy og spennende timer som er der nå! Jeg kribler etter å teste ut alle som en og starter med en Kettlebells time i overimorgen. Åh, jeg er så gira. I tillegg så kjøres det hele fire zumbatimer neste uke, og jeg har tid til å bli med på tre av de. Gleder meg. Gleder meg. Gleder meg og mer er det egentlig ikke å si om det. 

Nå skal jeg ta bomba i min egen seng, pakke meg inn i dyna og drømme søte drømmer.

♥HJEMME♥

Jeg klarer ikke helt å tro at sommeren snart er over. Jeg hører om kidsa og venner som har begynt på skole igjen, og at folk stresser med å kjøpe høstklær allerede. Nå er vår siste kveld i sydenland snart forbi, og i morgenkveld er jeg hjemme i fine Norge. Vi har storkost oss her, men det skal også bli godt å komme hjem nå kjenner jeg ♥ Her er et lite (stort) bildedryss fra våre siste dager i Platanias. 

Siste bombe.


Siste hjemmelagede måltid. 


Og siste hjemmelagede måltid for den som prøver å holde lavkarboen!


Aller, aller siste måltid. Om du noen gang er i Platanias MÅ du spise på den indiske resturangen som er her. Bestill chicken tikkamasala. Himmelsk ♥

Siste dag ved poolen. (Og siste innsmøring med solkrem, TAKK GUD!)


Siste slag i bordtennis.


Siste seier i bordtennis. 

 Vi snakkes hjemme i Norge TOMORROW! Og pappa, ikke glem at jeg har bestilt middag hos deg i morgen klokken 20.00. Helst lammecarré, men peppersteik går også fint. 

Ahh, Norge og alle de fine folkene mine som bor der ^^



Gratulerer så mye med dagen som hadde vært i dag, mamma. Tenker så inderlig mye på deg, men det liker jeg å tro at du vet. Jeg ser deg overalt. I bølgebrusen, på stjernehimmelen og senest i stad på den vakreste månen jeg noen gang har sett. Den brant så vakkert i en lidenskapelig gul-orange farge, kun for deg. 

Savner deg så vondt mye. Klarer ikke å tro at det bare er to måneder siden du dro. Jeg håper du har det godt der du er, og våker ned på en forvirret sjel som virrer rundt her nede uten mammaen sin ♥

Mubutu Mukeke CHECKIN' IN! 

 

Som dere kanskje forstår, så har jeg snorklet. JEG, har snorklet. Jeg som er livredd for alt som har med havbunn, fisk og tare og gjøre. Den fobien jeg har gav seg forøvrig fort, da vi oppdaget av havbunnen såg slik ut..



Scary shit. Uansett da, så har det helt fantastisk awesome! Nå skal det sies at vi fikk snorkle plasser som var litt mer interessant enn på bildet over. Åhh, det var så KULT! Fisk, tare, skjell i trusa, undervannstusenbeinere.. you name it. 







Og hvordan kunne jeg glemme blekkulf? 



Dette var i går, og i dag er jeg selvfølgelig.. syk. Det hører egentlig med at jeg er syk når jeg er i syden. I fjor satt jeg på dass med en pose på fanget  to dager straight på grunn av en salig matforgiftning, så det at jeg har tidenes tetteste nese og at hjernen min har løsnet inni hodet mitt og ruller rundt ved hver lille bevegelse går egentlig greit. Bare jeg slipper unna den pokkers forgiftningen skal jeg takle det meste.

KNOCK ON FREAKIN' WOOD! 

Uanett, skral eller ikke, vi har det vanvittig bra her. Love Hellas and all the people in it ♥

P.s - om noen kan anbefale sanger som gjør at det rykker i dansefoten (typ dansa kuduro) så skrik ut! 

I dag hadde monsterbølgene blitt til minimonsterbølger, så det var mulig å bade igjen. Meget fornøyd med det.

Nå er vi nydusjet, nystelte og superklar for middag, etter enda en fantastisk dag på beachen. I morgen har jeg bestemt meg for at jeg SKAL spille volleyball. Og dagen etter skal jeg på båttur. Punktum.



Og dagen etter det skal jeg tvinge Elisabeth med meg på paragliding.







Ellers er det vel egentlig ikke så forferdelig mye å si. Dere vet, KOSER MEG, og jeg kommer antakeligvis ikke hjem igjen.

Ever.

Eller jo.

Jeg trodde jeg hadde mareritt i dag tidlig da jeg dro for gardinene og såg at det var.... OVERSKYET??!!? Innihelvette, nå er ferien ødelagt var det eneste jeg tenkte. Jeg er så værsyk at det igrunn er rart jeg ikke er medisinert. Etter det største sjokket hadde gått over bestemte vi oss for å benytte anledningen til å stikke inn til Chania for å traske gatelangs der og shoppe litt. To lange (og svette!) bussturer senere var vi tilbake på hotellet, og himmelen hadde så og si klarnet opp igjen. Nå har jeg ligget et par timer og powernappet på stranden med kveldssolen på kroppen, og vekselvis skuet misunnelig ut på alle som surfet på de DIGRE bølgene som var i dag. Fedt! 


Slenger også med noen festlige bilder fra i går. BOMBA!! 







I kveld blir vi på hotellet og skal lage middag selv. Jeg orker rett og slett ikke å bli skjenket på Ouzo igjen i kveld ;)



Peace out!